Utsikt fra skriverommet. 3

14.1. Kl. 12.08. Føler meg litt borte vekk nå, som om hodet skulle være låst inn i en safe med to meter tykke vegger, og en luft som er deretter. Hjernen min får ikke puste. Kan være varmen. Snøen fordamper og flyr samme vei som den falt, men ikke som snø eller sne, nei, som sin sjel, som vanndampen. Solen skinner på den døende snøen og skriver sine ord med trærne som penner og skyggene til blekk. Skriver på sine hvite, langsomt-mot-himmelen-stigende-ark.

Mens jeg tegner en sirkel på en hvit lapp. Skal visst være bra å begynne dagen slik. Tegne konsentrert, la streken finner seg selv, mens den brer hele universet om seg, minus den delen som streken selv rommer. Jeg ser ut:

To troster traver sammenkrøpne oppover det hvite. En mindre fugl flagrer fra tre til tre. Nå blafrer det flere steder, som levende blader. Kanskje noen fugler er trærnes sjeler.

Jeg skriver, jeg gnir knokene på begge hender, jeg går ut, jeg sjekker katten, jeg skreller et stykke gulrot og knasker det i meg i to deler, gulrotoransje, som mursteinene på et enormt bygg i en drøm. Nå skraper Pippi på døren – mer et forsøk på å grave seg gjennom for å være ærlig. Jeg går inn på soverommet:

– Men jeg spurte jo i staaad, sier jeg, – men da skulle pus vaske seg … men nå har du tid. Den ser humørløs opp på meg og jeg lukker opp litt bredere enn foten, før verandadøren treffer snø, mye bredere enn sist, katten slipper å åle seg ut.

Står og lener meg bakover, støttet på venstre hel, klatrer opp og ned veggen jeg skrev, retter på ujevnheter. Ved å rette straks blir jeg ikke blendet av det jeg skrev: Gå tilbake, trekk pusten, ta fart; og så ny sats med alle feilene du så – i det perfekte som frøs deg fast – som en vind i ryggen. Andres gode kritikk kan også være et grep i kragen, ja, en ren ulykke å komme ut for, om man ikke lærer seg å takle den. Man takler den ved å være utakknemlig, se over sin skrivekarriere, og spørre seg selv hvor langt man er kommet, hvor mange priser har man vunnet?

Men selvsagt, god kritikk kan gi deg selvtilliten som kreves for å kunne skrive på din egen måte. Om du bare ikke lar den holde deg igjen. Til syvende og sist er det all mangelen på dårlig kritikk som gjør en god kritikk så ødeleggende. Som for mye sol etter et langt liv i en kjeller.

Jeg ser ut: Snøen er tettskrevet av skygger. Katten sitter på den solbelyste kanten av gelenderet. Sitter der og tar inn verden, en levende sensor, lytter, lukter, ser. Nå har den snudd seg helt rundt, ser beskjedent ned, myser inn i seg selv med solen i ansiktet. Ørene skygger lydene tett, lar ikke verden få fred et sekund. 

Jeg skulle blitt som den. Med penn til ører.