Utsikt fra skriverommet 2

9.1. kl. 11.32. Ja, da er jeg i gang, som det heter, skal prøve å være i nuet og slappe av i magen, treffe blink på tastene. Tar en liten bit av en kvart Anthon Berg, kjenner smaken av plommefyll og madeira i ganen, og en halvt syrlig, halvt søt smak mellom jekslene og kinnet. Madeiraen er kald mot tungespissen, sjokoladen har ligget i kjøleskapet. En svak knakende lyd når tennene bryter sjokoladetak- og gulv. Og nå kommer den … undersmaken av marsipan og sjokolade. Det var første arbeidsøkt i dag: Tygge i seg en kvart Anthon Berg.

Står og gnir hendene, kulden trenger inn gjennom strålingen fra den lille gamle panelovnen. Kanskje var den hvit engang, men nå er den gulgrå. I motsetning til sneen som dekker skråningen. Skråningen som går helt til himmelen, eller det sparsomme feltet av grått som anes mellom kvistverket. Også lyset føles hvitt der ute, som om skråningen farger av. En hvit melkeaktig følelse. Krittmelk. Et hvitt smil av rekkverk, lys og sne og barndom. Men sneen er ikke ny lenger, den har rukket på bli hard, den har trukket seg sammen, og den er borte fra gelendrene på verandaen. Ja, det var dagens vindusskrivning, kan man jo si, tenkte å skrive litt fra vinduet hver dag, vinduet er min avis, mine nyheter, min forside, mitt forstørrelsesglass, mitt hologram … kall det hva du vil, mer trenger jeg ikke når jeg står og skriver.

Før jeg visste at det var flere enn min bok som ble trukket frem av Bokbloggeren.no, sa jeg til K at det viser jo at det lønner seg å skrive bøker som er så smale at ingen liker dem, for etterhvert som tiden går, vil disse bøkene stikke seg ut, og alle de like bøkene vil bare være en eneste …

Grøt sa hun.

Ja, grøt. Bare de originale og de godt kjente bøkene vil stå igjen, sa jeg, optimistisk, farget av misforståelsen.

Nå står jeg litt på ank, og kommer ikke på noe mer, eller noe mer kommer ikke på meg.

Harker litt, ser skrått ut, det hvite har forstummet, en utålmodighet vibrerer i stillheten, naturen synes plutselig lei av å stå der, trær, snø, stein, er fulle av åpenhet mot noe mer.