Utsikt fra skriverommet 1

8. 1. Kl. 11.42. Solen har slått seg ned hos mine naboer småtrærne og den litt større furuen og gelendret, og hos gjesten som bare er på gjennomreise. Snøen. Men snøen er gått fra myk til hard, og den klamrer seg fast. For solen hadde med seg kulden når den kom. Det er slutt på myke, grå dager med slapp fallende himmel. Nå er det klar luft, blendende lys, og fingrene er kalde selv om jeg står her og skriver med panelovnen på fullt. 

Furuen er enda svart på stammen av fukten, men den lysner. Stillheten som hvilte over alt der ute når det var grått, har veket plassen for en følelse av barnslig aktivitet, av overfladisk og glad lek, ja, det ligger i luften. Slik barndommen føles så lys, fordi man kommer fra en evighet i mørket, er også vinterens første solskinnsdager lyse … er det ikke slik, når dagene begynner å bli lenger med små, små tikkende skritt; ligger det ikke i luften at solen snur? Der ute skinner det hvite smilet man ser hos unge sjeler, mens sneen som falt i går tilhørte nattens sjeler, Hades, jorden vi kommer fra og skal til, men glemmer i mellomtiden. 

Men stillheten er da mer enn det, hva snakker jeg om egentlig? stillheten er jo det de kaller Guds språk. Som mørket mellom stjernene taler Gud, taler vår sjel. Så bak solskinnsdagen kan du høre stjernenes land. Mørket.

Nå uler sirenene der ute, de som skal varsle flyangrep, radioaktivt avfall etc. luften skjelver, hårrøttene vrenger seg formelig, en vibrerende dyp klang som kjennes i brystet. Men det er bare en øvelse. Livet er også det. Ulet stopper og man tror det er slutt, men så tennes lyden igjen, og igjen, og igjen. Og vinteren med sol som smiler i pelsen står stille og værer som et årvåkent dyr i skogen.