Tiden går. Del 1

Tiden går.

14.11. kl. 11. 16.

Så på fotos av de mannlige redaktørene i Tiden. Følte meg ganske sikker på at de ville gå for Fugletrekk, noe annet føltes i et kort sekund som ET UNDER. Men bilde nummer fire var av en kvinne, og over stod det ikke bare redaktør, men manusredaktør. Og hun kunne jeg ikke gå god for. Hun så forsiktig ut, som om hun ikke ville gå over noen streker, engstelig så hun ut. Så ja, hvis det er slik at manuset må gjennom henne og bare henne, da blir det vel en dødfødsel på meg. Men, hallo, jeg kan ta feil, jeg heiser gjerne opp the benefit of the doubt, igjen. Men jeg er redd for at jeg også her kan rammes av en kvinne. Det var jo dramatisk sagt, men det er dramatisk å bli refusert, det er et blodbad. Den konforme damen som ikke vil gå over tabuer, hun kan være øksen. Det jeg kan håpe på er at en av de andre får et blikk på det – kanskje roper hun opp i avsky, og viser det til K, M eller D:

– Se her, noe så forkastelig, noe så uttafor! og den andre, kanskje D: – Hmm, hmm, interessant ... jeg ser litt på det.

Sier han, Dan Anderson, som dro fra Cappelen. Skrev om ham da jeg sendte sist. Var enig med ham i alt han sa om forlagenes kommersialisme. Han var lojal til litteraturen, sa han, ikke til forlagene. Det eneste jeg ikke forstår er refusjonen av Etter Gud, boken er jo noe nytt, den er kompromissløs. Det er ikke død litteratur, det er ikke en løkkeskiftroman, det er jo alt han maser om. Så hvorfor? Er det han eller jeg som er blind for mitt? Kanskje begge. Jeg raper dypt og indelig.

– Åh, stønner jeg. Slipper inn katten. Raper mer, har det ikke noen ende? Skrive en bok basert på eget liv med innsatte spenningskurver? Jeg fortsetter å brøle ut dype rap fra mellomgulvet. De gamle kunstnerne brukte kokain, heroin, opium, absint. Jeg bruker lakrispastiller og vurderer å skjære ned. Akk ja. Den lille fluen flyr, skriver i luften, som oss.

Til min skrekk ser jeg at det er kommet inn en mail fra et forlag. Pusten stanser i brystet. Norskredaksjonen står det, Kjære RB vi har mottatt ditt manuskript Fugletrekk … Kan jo ikke åpne den nå, for nå skal jeg jobbe med Romanlegemet.  

Kokt meg en kopp sort te med melk og honning, snuser inn duften av te, av skriving, av barndomsdrømmer, av det lovede land, av en kvinne som gikk seg vill på min hybel i 2003. Å, som tiden går du. Men nå mitt råd:

Altså, du må bli så vant til refusjoner, at de preller av. La dem herde deg. Det er mye som er viktigere enn at karrieren går til helvete. Å være frisk og ikke plages av en demon, det trumfer det meste. Så husk dette når du åpner. Men vær forberedt. Noter deg alt som skjer med deg når du får brevet som nok har ordet DESSVERRE i seg. Det kommer til å treffe deg hardt. Og husk at alt du fortrenger kan skape angst og sykdom. Du kan dø av det. Garder deg med selvobservasjon, et arsenal positive tanker og en god kopp te:)