Tannlegebesøk i snø som vokser til himmels.

2.1. kl. 12.25. Takk Gud for at bedøvelsen er oppfunnet. Tannlegen kom inn, med sitt unge gråe hår, sin Mosjødialekt, sitt guttaktige ansikt på sin høye kropp, en smilende halvveis bukkende måte å komme inn på, som til et festmåltid, like før han gned seg i hendene, jo, dette var hans jobb, men også hans hobby, hans lidenskap, og det er bra … men takk Gud for bedøvelsen. Herregud, bare han (tannlegen)dunket på tannen hoppet jeg til – og selv med en dyp og god sprøyte i tannkjøttet spratt jeg i stolen så snart han boret, en elektrisk smerte, et støt, et nådeløst ansikt inn i kjeven, nakken, hodet. Jeg smilte til sprettingen min, men han måtte sette en sprøyte direkte inn i tannen og jeg lå og spente meg og ble varm og klam over hele kroppen.

Hele kosmos kan dreie om en slik tann. Kosmos og vennene hans, ikke sant. Men det verste var jo at tannverken fortsatte, ja, økte under en behandling som var alt i ett; jeg hadde flaks, sa tannlegen, på grunn snefallet hadde alle, sier og skriver alle, ja, han sa alle, alle pasientene avbestilt i morgen, og bortsett fra en før meg, det samme i dag. Jeg kunne få ordnet hele rotfyllingen på en sesjon, det hadde han knapt opplevd, ellers kunne det ta fire besøk. Det kaller jeg timing.

Da – mens smerten bare økte tross bedøvelsen – begynte noen å borre i veggen.

Enten var nabotannlegen blitt gal, eller så var det en arbeider med et større bor – enn det som uthulte meg. Virket ikke som han og søsteren tenkte over dette, heller ikke da det samme skjedde på nytt, ja, som et ekko av min boring – det røk fra munnen og en dunst av finknust ben svevde i luften.

Satt molefonken i stolen som var rettet opp. – Aldri kjent en sånn verk etter rotfylling, sa jeg. Han stanset opp. Virket snurt, ja, såret – som så han meg i et dunklere lys som ikke traff meg godt … også vi som hadde så god kontakt på grunn av en coronafare vi unnslapp engang. – Det var en ganske enkel prosedyre, sa han stivt. – Betennelsen var liten og tannen hadde bare en nerve.

Jeg tenker på de hundre tidligere tannlegebesøkene fra barndommen og oppover. Borre, borre, borre. Rart jeg ikke har fått tannlegeskrekk, men jeg er hardhudet, selv om tennene er myke. Første gang var jeg tre år. Åstedet var Drammen. Den sinte mannen boret uten bedøvelse, jeg gråt og han kjeftet, vi skrek i munnen på hverandre. Jeg hadde kraftig stemme som barn. Min mor ga meg et snekkersett som plaster på såret, jeg ble så oppslukt av den lille sagen at jeg mistet henne og stod og skrek i rulletrappen på Cash and Carry, ingen mor i sikte, husker ikke om hun fant meg igjen, verken da eller senere. Nei, men jeg har alltid hatt dårlige tenner. Et under at det er noe igjen av kjeften.

– Kan det være en betennelse i tannen ved siden av? fabulerte jeg, tenkte på alle de rotfylte tennene uten nerver og flere betennelser som jeg kanskje ikke kjente. Kroniske betennelser kan føre både til hjerte- og karproblemer og Alzheimer, sies det. Jo, mye å bekymre den stadig krympende hjernen med, holdt jeg på å si. Hva skjer når bedøvelsen går ut? tenkte jeg, fryktet at da ville smerten bli et helvete. Så for meg at jeg krøp skrikende rundt og søkte bedøvelse – hos tannlegen som kanskje var stengt, hos legen som kanskje var det samme.

Men min tannlege er et naturtalent. Den første tannlegen her fant ikke ut hvilken tann det var – han tappet på alle jekselsene, men det var altså hjørnetannen.

Det minner om da jeg lette etter postkassestativet i går, gravde i snødrivene langs veien, men uansett om jeg stakk spaden inn til skaftet fant jeg ingen spor etter postkasser, jeg kunne ikke huske hvor stativet stod, sjekket på google earth, det skulle stå vis-a-vis hjørnet til 5A, gravde der, skuffet flere meter sidelengs og halvannen meter innover, men ingenting annet enn sne var å se. Som den første tannlegen fant jeg ikke lokaliteten, han på røntgenbildet, jeg på google earth

De små lette fnuggene der ute har revet ned en gartneributikk i Grimstad, lurer på hvor mye verandaen tåler, må ligge flere tonn der.

Tar en tur på stua der K sitter halvt avslått, avtaleboken i hendene.

– Går det greit å ha pasienter på telefon? sier jeg – og går innom soverommet når svaret lar vente på seg. Verandagulvet har vokst høyt opp på vinduet: – Jeg likte det bedre når jeg kunne snakke til psykiateren på telefon, sier jeg, – kunne sitte og tegne, illustrere timen liksom, det var lettere.

– Det er tungt, sier hun, – mye tyngre, men to går bra, fire har avbestilt.

– Det er akkurat som å ha fått et helt nytt landskap i gave, sa jeg.

– Hva da?

– Snølandskap. Et nytt landskap har falt ned fra himmelen. Et nytt nabolag.