Tannimplantat eller ikke. Del 2 – Møte med kirurgen.

11.3. kl. 10.37. Ute faller det langsomt og hvitt, våren var blott et rykte, de stakkars hestehovene og alle de andre som stakk hodet ut av jorden, begraves igjen. Jeg drikker sterk og bitter kaffe, prøver å tygge uten å treffe operasjonssiden av det indre munnlandskapet.

Fikk et plastbeger halvfullt med oransje og blå penicillinkapsler og en stor hvit Paraset før kirurgen og assistenten pumpet meg ned i liggende, jeg stirret opp på den runde lysende lampen og var mer nervøs en noen gang. Det stod jo litt på spill. Jeg fikk en sprøyte i ganen og en som brakk seg plass langt bak i overkjeven, mens kirurgen så i et lite speil på en stålpinne. Han skulle først sjekke om benet var lite nok oppspist av infeksjon – til at tannimplantering var mulig – om ikke kunne han transplantere inn kalveben … var skeptisk til det, kalveben i kjeften, nei, det hørtes ikke bra ut, og det ble dyrere og faren for infeksjon og komplikasjoner var større.

– Siden han ikke liker CT må vi åpne opp for å få et tredimensjonalt overblikk, sa han til assistenten, de fortsatte å snakke – som om ikke jeg var der – mens han skar gjennom kjøttet i gummen, og så begynte å skjære og skrape i selve kjevebenet under kjøttet, jeg prøvde å høre etter, var benet smuldreferdig eller hardt? Det lød ganske hardt. – Nå kikker jeg inn på bihulen, sa han.

– Du har vel ikke gått helt inn, sa hun.

– Jo, men …

– Er du sikker på at … kan det ikke skje at–

– Ja, ja, avbrøt han, – men det helt vanlig, jeg mener når de ikke vill i maskinen.

Så utlegging om forskjellen på det jeg fikk av røntgen i hjelmen og den mer omfattende og strålesterke versjonen jeg nektet å ta. – Det er svært konkavt sa han om kjevebenet bakerst. Jeg lå spent, prøvde å høre på tonefallet, lød det skeptisk eller ikke? Så kom det: – Bihulene hans er større enn vanlig, sa han til assistenten, – det er ikke ben her, det er luft, hele veien innover, den tar plass, han sa et tall som viste hva han nøyaktig målte bihulen til. Så beveget han seg til motsatt side av høyre overkjeve, mot fortennene, mellom disse ytterpunktene skulle det henge en løs tann, holdt sammen av to tenner satt på stift. Nå var det altså ikke så sannsynlig: 

Ikke svakt ben spist opp av betennelse, men tynt ben på grunn av medfødt store bihuler.

Ok, nok babbel, stryk, stryk.

Ute faller de små hvite stjernetennene, og samler seg til et hvitt smil. Et smil som er kaldt og hviler på høyt og lavt i vindusverdenden min. Sneen, det er skyene som samler seg til et jordisk smil, det. Så feilfritt som mulig vil himmelen ha det, men enda er det flekker av tannmangel i min bakhage, skogen. Kunne skrevet litt mer om det, så, hvitt og rent det blir, og så videre…

Men nå må vi tilbake til de orale sfærer, med sine kirurger og sine assistenter og skarpe skalpeller og lukt av åpent kjøtt og ben og renslighet:

– Jeg er redd det ikke går baki der, sa han.

Ja, jeg skjønte jo tegningen, du kan ikke feste noe til luft.

Han begynte å skrape dypere og hardere i benet ved fortennene. Merket at han ble ivrig. Hva var på gang, hva ble utfallet ... Strammet meg i den horisontale stolen, kjente meg klam i hendene. Var det en sjanse for at jeg kunne tygge på begge sider igjen, tygge i stereo … det var jo drømmen…

– Jeg tror det kan gå, sa han. Hva da? tenkte jeg. – Vipp hodet mer til venstre, sånn ja, skal vi se, han skrapte videre, – ja, benet går lenger og er sterkere enn jeg trodde, vi kan få inn to skruer her i stedet for en, det blir litt balansegang, men jeg tror det skal gå bra.

– Balansegang?

– Ja, vi må treffe, det er smalt.

– Så da får jeg to tenner, ikke, tre, prøvde jeg å si uten å snøvle for mye, – jeg er fornøyd med det.

Han boret inn to skruer og jeg kjente ben bli skrudd ut som små jernspon, da glapp den ene skruen og jeg fikk den i halsen.

Men jeg harket den ut. Og manøvrerte den frem på tungespissen så han kunne plukke den.

Assistenten plottet inn regningen ute i gangen. – Jeg vet ikke om jeg har nok på kortet, sa jeg. Så poppet summen opp på kortmaskinen. 

30. 500 for en time pluss noen bilder i forrige. For høyt, for begge kortene til sammen. Og enda skulle jeg betale 40.000 for de to neste timene i juni.

– Kan jeg betale senere?

Hun stoppet litt opp, sa hun måtte spørre kirurgen, en kort diskusjon, så gikk de med på å sende faktura, nølende, syntes jeg – og stammet og snøvlet med bomull i munnen at jeg kunne prøve å ordne det raskt, noe jeg følte assistenten så på som tøv og fyllerør, ja, hun begynte nå å se kraftig ned på meg, fikk jeg for meg, der jeg stod og var litt krenkbar.

Og nå kikker jeg stadig etter regningen på mailen, vil ikke at de skal ta meg for en snik, tro at jeg skal kravle meg unna, vil ha den ute av verden så raskt som mulig, denne halve regningen, dette første avdraget på et smil.