Dagens skrivebordtanker. Dobbel utsikt.

7. 3. Kl. 10.46.  Står her mens fuglene prater om noe utenfor og fingrene mine prater ned tankene innenfor. 

Der ute er det litt liv i det levende og det døde, men for et raskt blikk er det helt ubevegelig, fuglekvitteret føles som en avtrykk fra for lenge siden. Akkurat som meg, og den jeg er, den jeg ikke får tak i, som bare etterlater seg fotspor, men ingen skikkelse. 

Jeg følger sporene langs havet, det brenner fra en oljetanker mot horisonten, en lukt av svidd plast og olje og noe som gjør spyttet i munnen emment.  Jeg har vært her før, men det var i DEIM, en roman som ikke kom ut i verden. DEIM står for: Det Er Ikke Meg. Det som ikke er meg er alt jeg finner, jeg er forsvunnet, kun sporene, det som ikke er meg, som jeg tar for meg, er tilbake, og jeg følger sporene, ansiktsporet; det er ikke meg, hodesporet/tankesporet; det er ikke meg, magesporet/ følelsessporet; det er ikke meg, – hvor er jeg! roper jeg som ikke er meg og følger sporene som gjentar seg, samme fotavtrykk, hodets og ansiktets og magens avtrykk, om og om igjen langs strandkanten, men jeg nærmer meg noe ... bare jeg ikke går i feil retning ... har den jeg er rygget mens han – hun/det/hen – gikk? En ny eksplosjon fra havet, en nytt skip, måkene svever og eksploder i oljeblomster mot den disige himmelen, – spesielt, sier jeg og suger på en lakrislinse for å få bort besk tørrhet i munnhulen.  Jeg ser at jeg har glemt å følge sporene, jeg snur, meg, jeg har ikke satt spor i sanden, spor kan ikke legge spor, jeg er som vampyren uten skygge, jeg er død, jeg finnes ikke, for jeg er ikke den jeg er, jeg er bare et spor som jeg har mistet.

Men det haster, haster ikke sant. For nå er den her, nå er den her, den alt for høye alderen, det skulle ikke vært lov, jo, lov, men ikke så fort, ikke før man takler alderen, ikke påvirkes av den, bare lar den være der ...

som et skudd i natten som aldri treffer.