Legg dine bestrebelser i jorden som frø

10.4. kl. 10.46. Ute blåser solen i trærne som skinner inn vinduet og blender meg. En lyd, en stor lyd langt borte … er det en storm på vei?

Drømte at jeg var lærer. Våknet med en smak av søvn dypt inni i kroppen, er det slik døden smaker? tenkte jeg. Satte de åpne eksemsårene på den kalde parketten, ba en rask bønn for de jeg kjenner, og for meg. Hva skjer med alt jeg har gjort når jeg er død? Altså 20 år går fort, og da er jeg 80, hvis jeg lever, jeg kan dø før, og selvsagt senere. Uansett så går tiden fort – og hva skjer fotoene mine? Hva skjer med alt jeg har skrevet? Pusten satte seg fast i brystet, det gjorde vondt å tenke på at alt skulle bli kastet. Det kunne utmerket godt skje, alle bildene, alle filene. Når jeg og K ikke er her mer, hvem gidder å bry seg? Sende bildene til en samling? Hvem vil ha fotos fra en ukjent kunstner? Og bøkene? Selv om de blir utsolgt, hvem skal trykke opp nye? Det gikk opp for meg at dette var et problem jeg delte med de fleste forfattere og kunstnere

Ser ned på hånden min. Huden er tynnere, rynkene løper om kapp – full fart mot graven, jeg må bremse; men med hva … med yoga, løping, kosthold … det er bare en dråpe i havet, mot hva? mot evigheten for eksempel.

En stå-på-startstreken-følelse vibrerte i meg – den jagde meg ut av skriverommet, gikk meg til trappen … lukten av hest og lær hang i luften, en salt og varm lukt, en snill lukt, lukten av liv. Gikk ned til K som stod i fulle rideklær, på vei for å ri villstyringen Fimur på et kurs i Grimstad. Når jeg skriver det slik, virker det som hun lever et spennende liv.

– Jeg må gjøre noe med uthuset, sa jeg, – så det kan bli et galleri for bildene mine. Hvis ikke risikerer jeg at de forsvinner når jeg dør.

– Og jeg da, sa hun, – hva skal jeg ta vare på etter at jeg er død?

– Det er jo tydelig at jeg ikke får noe oppmerksomhet på kunsten mens jeg lever, sa jeg. – Så jeg må satse på noe når jeg er død.

– Uff da, stakkars deg, hun ga meg en hektisk klem, var alt ute på hesteryggen.

Du har jo barna dine etter deg, kunne jeg sagt. Men hun gir og de tar. Litt som kunsten og deg, sier en liten sutrestemme.

– Skal du bli akkurat som din far, med atelieret, sa hun, – hvor mange er det som går der?

Jeg virret på hodet, slo hjelpeløst ut med hendene – Altså, vi kan ha utstillinger, vi kan ha uthuset åpent to dager i uken.

– Ja, bare sett i gang du, sa hun og var ute.

Hva med å ha begge steder åpne, mitt og min fars, og la folk gå fra sted til sted. Min far som levde av kunsten og kom inn på utstillinger, mens jeg ble refusert i år etter år. Atelieret og uthuset som gallerier? Megalomanisk? Hvorfor det? Er det ikke ok med kunst da? Hva har de for kunst i Arendal? Jeg kunne ha mine bøker for salg. Jeg kunne solgt kaffe og kaker. En fotobok med skriverier ville vært noe. Men først, få ferdig manusene. Hm … merkelig å tenke på døden så kaldt og kynisk, som et rydde- og ordensarbeid. Men det burde mange flere gjort, det holder deg ung.

De to siste årene av mitt fars liv kom han for første gang ikke inn på Sørlandsutstillingen. To år på rad, kan du tenke deg, de årene, de siste to årene. Hvorfor akkurat da? I september det andre året var han død. Og verst av alt:

Jeg kom inn. To år på rad.

Min far og min stemor ville ikke på åpningen det andre året. Men da jeg skulle gå, hva skjedde? Jo da ombestemte min far seg, – jeg blir med, sa han, og det er jeg glad for, selv om min stemor, skuffet som hun var, sa det rett ut, – Franco, du går ikke på den åpningen, sa hun, og jeg forsto henne, juryen hadde plukket ut mye dårlig, stod det i avisen, og hun var såret på hans vegne. Min far frøs liksom fast i gangen, himmelen stod sort som kull i døren, og jeg dro alene til Bomullsfabrikken.

Etterpå gikk jeg og noen venner ned Langbrygga på vei til No 9. En sluddstorm kastet seg over oss med en kraft som føltes bevisst, jeg trakk pusten og krøp sammen, iskaldt vann silte ned nakken, en primitiv tanke slo ned i meg:

Det er min far som er sint på meg.

Det var 2005, det siste året jeg kom inn på Sørlandsutstillingen.

Jeg trekker pusten og stønner. Her på skriverommene våre landet rundt bruker vi forfattere all vår tid, den lille vi har igjen. Hva kan man gjøre?

Ikke la livet gro fast i skrivingen, la skrivingen gro ut av livet. Komme seg ut. Lev først, tenk etterpå.

Lærerdrømmen, den kom nok av en tur på apoteket i går.

En som jobbet der spurte om jeg var lærer da hun hørte navnet mitt.

– Nei, det var min far.

– Jobbet han på Nedenes skole?

– Ja, han var formingslærer.

– Jeg husker han, men jeg var bare et barn. Hele tiden det melankolske draget, som visste hun at min far var død, men det gjorde hun ikke, siden hun må ha trodd jeg var han, noe som er absurd, jeg ville vært 90 +, virket jeg så gammel? da trengte hun nye briller, eller jeg trengte noe hun kunne gi meg:

Vitaminer og mineraler.

Hun smilte nostalgisk: – Han spiste hvitløk, det holdt han frisk, sa han. En morsom personlighet.

– Ja, sa jeg og så bort, – han var ganske spesiell.