Nå må jeg snart skifte kjønn. Del 1.
8.3. 2022. Bestemte meg for å dele denne essayaktige dagboknovellen på bloggen – så oppdaget jeg et uheldig sammentreff: Det var kvinnedagen. Det var ikke meningen, og viser bare hvilken dårlig timing jeg har, men OK, gratuler, jeg har ingenting i mot dere personlig. Jeg liker dere ikke, det er sant. Men jeg liker menn mindre.
14. 11. 2019. Kaffebrenneriet Aker Brygge
Suger inn smaken av Americano og brioche og solen som går seg fast i disen over bryggene. Gumler i meg et nytt stykke og lar en slurk kaffe sive inn i biten. Det vekker minner fra et annet tiår: Eremittiden i Oslo. Jeg skrev uten noe miljø i tre år, uberørt av øyne fra forlag og venner – skrivingen var livet mitt og jeg var redd noen skulle ødelegge det. Så flyttet jeg til Arendal og begynte å sende til forlag, skrekken var en klo i magen. Og nå? Nå leter jeg etter årsaker til at vi refuseres:
Blar på nettet for å finne hvem som er redaktører på Oktober. Sjefredaktøren hadde studert feministisk litteratur, oppløftende for menn som søker? Tvilsomt. Så noe som forsterket mine mistanker:
– Men det er ikke nok å være dame for å bli utgitt, kvaliteten er selvfølgelig det viktigste, sier Kari Marstein til Dagsavisen. Hun er redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, hvor alle årets fire debutanter er kvinner.
Snuser inn lukten av nymalte franske bønner og te og høstklær og slurper i meg varm og vennlig kaffe, nei, er det noe jeg savner med tiden i Oslo, så er det turene hit – sitte alene med en notisbok i hånden og en slurk svart kaffe i munnen, og romankarakterene i hodet. Ja, jeg trengte ingen sosial kontakt, sa jeg til meg selv, det var nok selskap i mine karakterer.
Marstein har ikke inntrykk av at flere kvinner enn menn sender inn manus. Men også i 2014 var alle de fire debutantene ved Gyldendal kvinner.
Det neste jeg leser får det til synke i brystet:
– Og året før det hadde vi jammen meg også utrolig mange damer. Seks kvinner og en mann, sier Marstein. Bare to menn har debutert ved Gyldendal de siste tre årene, mot fjorten damer.
På forlaget Oktober er årets tre debutanter kvinner. Det samme gjelder for de totalt sju debutantene i 2014 og 2013. Redaktør Cathrine Narum understreker at kjønn er uvesentlig i utvelgelsen.
– Vi ser ikke etter kjønn eller tematikk, men etter den litterære kraften.
– Kan kvinnedominansen bli et problem for unge, skrivende menn?
– Fordelingen mellom kjønnene vil jo variere over år, og det gis ut mange unge menn også. Fortsatt er det vel menn som får mest oppmerksomhet i media.
Jeg himler med øynene og banner dypt og inderlig. Ser meg rundt. Bare rygger, rygger, rygger, det var da voldsomt, hører de ingenting?
Fjorten kvinner mot to menn. Jeg teller på fingrene til jeg kommer til fjorten, så teller jeg til to. Og i Oktober, ti damer, jeg teller på fingrene til ti, ingen menn. Og så snakker hun om unge menn, hvorfor det? Ja vel, da vet jeg hva vi har å sloss mot. En kvinnebølge.
Jeg mener, når ti kvinner og null menn utgis fra 2013-15, hvor tungt kan vi ta det hvis vi refuseres? Vi menn har jo statistikken i mot oss her.
Nå spilles Volare her … Jeg tenker på mitt vanvittige manus Volare, og kanskje er det tommelen opp for den. Ha-ha.
En måke kakler utenfor, det er grått ute, men et lys blåser inn fra fjorden, en ung dame forteller en historie ved nabobordet:
– Jeg skal bare ta av meg jakka, sa jeg, og hun bare: Hører du ikke med jakka på, eller!
– Neeei! sier venninnen.
Fortsettelse neste uke.