Lille Andevinge jazzbar: Mot hva jeg ellers tenker

Da jeg var på Sosial Club med K og hennes venninne, ble jeg så utslitt at jeg måtte gå ut i den tomme røykavdelingen med gliper over pleksiglassvinduene som slapp vinteren i byen inn. Her stod jeg for sykt mange år siden, 15 blir det vel, og prøvde å få kontakt med det motsatte kjønn. Ville du føle deg som en idiot og en uverdig, ville du slipe ditt ego ned til fint støv, så var dette den beste kvernen. I hvert fall om du var stiv og klossete og for blakk til å drikke deg til den du var. Men det var ikke det jeg ville skrive om. Jeg ville skrive om det jeg så på de kalde harde trebenkene: Noen var hvite, noen var sorte, noen var hvite med sorte flekker eller omvendt. Hva jeg snakker om? Jeg snakker om sauefellene. Var de ekte? Jeg trodde det. Like ekte som meg på en måte. Det man så av meg var mest klær og hår. Og innvendig hva fantes av meg der? Bare en bak-lås-og-slå-følelse bak ansiktet, der jeg følte at jeg var og ikke var. 

Men det var ikke meg … eller … også meg … jeg ville skrive om – det var om sauefellene og annet som kommer fra dyr … og fra meg …

Før har jeg kun sett det bestialske i dette å rive av huden og varme seg på den, kappe av hodet og henge det på veggen, sprette opp og stoppe ut, myrde og ete kjøttet. Jeg setter meg lett i andres situasjon, også dyrs, ja selv trær som hugges ned identifiserer jeg meg med, på et mentalt plan om ikke annet.

Men nå slo det meg at de dyrene, de setter et merke etter seg, de bringer noe av seg selv videre etter sin død, en skinnfell eller et avkappet hode kan fortsette å finnes, og kjøttet som konsumeres, det viderefører dyrets smak i foredlet form og blir til sist en del av et menneske som går rundt og lever i mange, mange år og får etterkommere etc. Og så tenkte jeg på oss som driver med kunst, og ja – alle de som ønsker at det skal bli noe mer igjen av dem enn aske.

Jeg tenkte at det kanskje ikke var så galt å beholde litt av døde dyr, enten for å putte i fryseboksen og tilberede og glede mange porsjonsvis, eller stirre fra veggen eller ligge i stoler eller omslutte et par i en slede om vinteren. Videreføre dyret. Slik du kan knytte et veggteppe, som får barna til å huske deg.

Eller skrive en bok, som får mange til å tenke dine tanker, får dem til å kle på seg ditt hode slik det var når du var i live, og gå rundt med deg som om du var levende; om du gjør inntrykk og dine ord setter seg dypt nok.

Det eneste aberet er jo at dyrene må skytes eller slaktes.

Men er ikke mange kunstnere martyrer, har ikke de dødd for sin sak, er det ikke deres tragiske liv og død som setter en ekstra piff på rettene vi serverer etter å skåret dem ut av livene deres? Og tenk på Jesus, tenk på kjøttet og blodet og nattverden.