Mannssjåvinisten

Dagbokblad: Mitt bidrag i tidsskriftet Bøygen

Ja, i går lo jeg for første gang på flere år, slik føltes det, jeg har jo ledd, men aldri en skikkelig latter, nå lo jeg så jeg ikke kunne stoppe, jeg lo når jeg skulle meditere, jeg lo når jeg skulle legge meg. Tårene rant. Men det syke var hva jeg lo av, jeg lo av en slibrig sportskommentator på sekstitallet, Paal Clasen, en middelaldrende mann med sammenbitt stemme, han kommenterte jenteturnere i svart/hvitt og kunne si ting som:


– Og det bli 9-7-7. Eller 6-6, vanskelig å regne med tre desimaler, iallfall når du har vært i Amsterdam i to dager. 


– Hu derre feita der, burde ikke drivi med turn, men sleggekast!


– En flott pike. Man kunne ha lyst til å si. "Mitt navn er H.C. Andersen. Har du lyst på et eventyr?"


– Litt ustø der, men tar seg inn. Kan ikke si at hun tar seg ut, men det gjør hun forresten. Trekker inn litt her og buler ut litt der, så går det bra.


– Tar seg selv i beinet og løfter det så høyt så det er en fryd faktisk. Kameraet fanger kommentatoren med micen limt til ansiktet, han hekter av seg brillen og stirrer. – Og rett ut i bred bredsittende, hun er ikke lite mjuk den jenta. Og så en kinsersalto, ned og står. Ja-ja-mensan, det er bra saker! Jeg mener bra turning. Det er det jeg snakker om.


Så den siste kommentaren, den som ble hans skjebne. Han begikk den når den fjortenårige Unni Holmen viste stor mykhet på bommen:


– Hele pølsebua åpner seg. Den som hadde vært bom nå dere! 


Da fikk NRK nok. Paal Clasens ansikt fylte opp avissidene og han ble kalt for slibrig og forgiftende. "Ja, jeg kan se at jeg gikk litt langt den gangen," sa han, "men de kunne vel gitt meg en advarsel." 


Etter sparken i 69 fortsatte han som gymlærer til stor skrekk og skade for elevene som blant annet ble dyttet fra stupebrettet før de kunne svømme.