JEG VÅGER MEG UT AV EN TO ÅR GAMMEL CORONABOBLE

11.7. 2022. Spornes-festivalen

Vi satt slengt utover gresset, fra scenen og helt til det fargerike tregjerdet, gjorde vi, publikum.

Jeg og K satt i hver vår festivalstol med fryselomme og ølboksholder. Kulden tvang frem energi til bevegelser for å øke tempen. Men halvliteren holdt seg i hvert fall kald, jeg tok noe dype slurker og den bruste ut i kroppen som en varm venn. Lukten av det korte gresset og den tørre jorden vekket minner fra campingturer. Et blaff av rødvin og parfyme hang seg på. Og et drag av havet. En salt åpenhet – som skviser seg mellom furustammene. Merket gleden og oppspiltheten fra de som satt rundt, som hadde de sluppet alt, corona, jobb, plikter, alt det grå åpnet seg for farger og toner, likevel følte jeg at musikken mest var et påskudd. De kunne spilt hva som helst.

Selv går jeg til slike arrangementer med en skremt smak i munnen og brystet. Festivalpasset var en av ris-bak-speilet-presangene til K. Gruet meg så jeg ble kvalm, skulle gjerne ha betalt for å slippe.

Merker at jeg finnes mer, på en måte, sammen med andre. Det er som om jeg fordeler min eksistens på flere punkter, sprer den, og alle disse punktene i meg som er de andre, de punktene ser meg til mer, lar meg finnes litt mer. Og slik er også jeg et punkt blant mange som de andre finnes mer ved, det er derfor folk liker å samles, vi utvider og utveksler følelsen av å finnes. Vi lufter ut. Og musikken er vårt mantra.

Først kom det en østlending på elgitar og vokal. Mildt sagt kjedelig. Han spilte og sang samisk som en computer. Likte bedre den samiske galskapen til Coalmine : 5 på 80-tallet, vi sang samisk bare i tonen, språket var uforståelig for alle, inkludert oss, vi gjorde etnisk musikk på våre premisser, leste oss ikke bort på oppskrifter.

Så kom noe meget bra:

En dame med et piano og en mann på trompet, fy pokker, den trompeten med romklang, den bygde rom, spesielt da jeg lukket øynene, da ble rommet større og veggene vibrerte som følelser, stemmen hennes var også et rom, et hus å gå inn i, og slåingen hennes og lyden av pianoets strenger; fy pokker, det traff strenger i meg. Det var verd hele festivalen.

Mari Boine var som forventet. Ga meg ikke andre følelser enn en vag frykt for å gå. En urealistisk frykt som gikk på at hun og bandet ville gane oss. Vi gikk fort, i ly av den entusiastiske mengden. Hun er blitt en kulturinstitusjon, noe ala Vigelandsparken og Holmenkollen i samesammenheng, for å bruke similis som er helt på bærtur. Og det kan man. Same det.

Jo, det var ok. Jeg eksisterte på flere punker og fra flere vinkler. Jeg ble litt mer, hver gang et nytt menneske så meg og gjorde plass til meg på sin planet. Slik min planet ble bosatt av flere.

Solveig Slettahjell het damen som dundret på pianoet med tunge store nakne armer, og av og til strakk opp den venstre, som for å øse ut det hun spilte. Nei, det var bra. Trompeten som bygde et eget rom til hver og en av oss, og følelsene hun la i – da hun sang:

– Du kan bare seile din vei, men du må komme tilbake til meg.