Høsttur. Forvirring i Helsingfors

27.10. kl. 10. 23. I et irritert, ja, dårlig, ja, skremt humør, sitter jeg på en høy krakk og ser ut av et vindu ikke langt fra jernbanestasjonen i Hesa. Americanon så ikke bra ut, dessuten røk den ikke og da jeg tok en slurk var den lunka og smakte utvannet, hva skal de med kaffemaskin da? Jeg slet meg tilbake og fikk en ny som brant meg på leppene og smakte eddik. Dette etter en mils vandring fra der jeg ble sluppet av utenfor byen: K og søsteren med datter og venninne skulle på Horse Show ... Det virket svært langt å gå til sentrum langs vannet i parken. Og ikke noe med det: 

Alt syntes å gjenta seg.

Etter hvert ble det ubehagelig:

Jeg så to helt like londonaktig brunch-steder med søndagstilbud. To ganger så jeg en fuglekikker som satt i samme stiling på enden av en gangbrygge med ansiktet skjult av hette og kikkert og fugler som hakket i skoene. Og så dukket den samme gamle damen med hund opp. Var hun kjørt dit?

Ikke før jeg så et håndmalt skilt på porten til et skittent kråkeslott med kafe for andre gang – fattet jeg tegningen … Like etterpå gikk jeg forbi brunch-stedet for tredje gang …

Da jeg atter så den mystiske fuglekikkeren (det føltes som om han/hun lå bak alt) gikk jeg ut av karusell-stien og traff på jernbanestasjonen, og i en gate bak – denne kjente gamle, men stemningsløse kafeen. Vet ikke om episoden kan kalles presenil, men jeg har aldri vært i nærheten av dette før. Hva skal man si? Jeg visste ikke at det var mulig å gå rundt vannet. Men at jeg ikke forsto at jeg gikk i motsatt retning … Merkelig. Jeg har ikke noe mer å si. Annet enn dette:

Jeg gikk rundt vannet tre ganger.

Kafeen ligger i enden av en rekke av tømte utesteder og butikker. En vindeltrapp borer seg opp til en 2. etasje; der satt jeg og følte meg like mye på feil sted, i en annen tid, nesten i en annen kropp – alle cellene er skiftet ut siden da, bortsett fra de i hodet. De er til gjengjeld færre. Utenfor står en rad stoler og bord og venter på sommeren. Resten av utsikten kan beskrives med tre bokstaver:

Grå.

Vil jeg nyansere? Nei. Farger og passerende fremhever bare det grå og ensartede. Beklager. Der gikk enda en finsk dame med en slags kirurg-lue i tøy, sennepsgul. Kafeen fylles opp. Det blir faktisk en viss stemning, et visst liv. En smilende eldre mann reiser seg med Søren Kirkegård-ansikt og lue med lange fletter til å knytte – han er på en måte motoren for det jeg sa, han er livet og stemningen per se.

Da han gikk bleknet alt på ny, i kafeen, i hjertet, og utenfor.

Ikke mer å si? jeg vet ikke. De passerende stikker seg merkelig lite ut. Ikke som i Oslo der den ene slo i hjel den andre med særtrekk – påført av alt fra genetikk til rusmisbruk og psykisk egenheter. Jeg har tenkt på dette gråsyndromet før i Hesa. Men om sommeren eksploderte alt i farger.

Jeg sitter forresten – om noen skal lese dette som ikke er bak mine øyne – med laptopen på en smal bordplate langs det store vinduet som kaster en løpende milkshake-boks og noen speilvendte bokstaver midt i synet på meg, ved føttene er det klistret sandwicher og burgere, alt i talkumhvitt.