Fra den tiden man ble refusert 56 ganger på et år

Fokus

8. 9. Kl. 11.13. Stod og lagde middag mens jeg leste med ørene i Haruki Murakamis What I talk about when I talk about running. Via den engelske oppleseren sa Murakami at det viktigste for en forfatter var:

1. Talentet, selve premisset for å komme noen vei.

2. Fokus. Når du skriver, gi alt du har.

De to egenskapene. Talent. Fokus. Et stykke ned på listen kom stamina.

Ganske motsatt av hva en asiatisk dame sa på TEDx:

Forskning viste at stamina var nummer en for å lykkes, sa hun, dette gjaldt i alt fra studier til skriving. Talent kom et stykke bak. Hun er ikke alene om å mene det. Men ærlig talt, hvor langt har stamina brakt oss som har stanget hodet i veggen? Ikke en meter. Og hvorfor?

Stamina med sloppy fokus – det er ris til egen bak. Vi er utholdende, men har ikke fart, vi løper en verbal maraton regelmessig, men forbedret ikke tidene, for vi tvinger oss ikke opp mot grensene, vi går på styrkerommet og løfter ikke vår egen vekt, vi løfter fluevekter og går hjem med en lettet samvittighet, for vi har jo trent.

Du kan kjenne det på hele kroppen om en forfatter har vært fokusert. Du faller ikke ut, ordene har flere dimensjoner, de brenner seg inn.

Og når vet du at du gir alt?

Når du ikke tenker på å ta en bit sjokolade eller en pastill mens du skriver, da har du fokus. Når du ikke tenker på å stoppe, da har du fokus. Og når du klarer å finne på en enda bedre setning, enn den som er på vei ut i fingrene, da har du liv på innsiden av fokusen, du bruker din fokus som redskap. Nei, det er ikke håpløst – ikke for noen …

– HÅPET DREPER, kommer det om og om igjen når jeg skriver dette, – HÅPET DREPER. Dette som RT skrev med store Facebook-bokstaver. Han har angst og lider under det.

– Tell til trehundre og trettitre, sier de store fete bokstavene til RT.

– Hvorfor skal jeg det? sier jeg.

– Gjør det, sier RT

– Ok, ok … Jeg begynner, teller på fingrene, selv om jeg ikke vil:

– 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9,10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 32, 33 …

Jeg stopper der, på 33.

– Gang det tallet med 10, sier RT-delen av meg, – og du får en debutant på Cappelen.

– Ha-ha, jeg skjønner, sier jeg. Du må telle til du blir gul å blå før du kommer til det ene manuset. Et babelstårn av manuser, og ingen av de 332 første skal utgis. Bare manuset som redaktørene legger på toppen av Babel skal ut. Det trehundre og trettitredje manuset. Og verst av alt: Dette ene, det som blir bok, det går gjerne i glemmeboka. Det er rett og slett for dårlig.

– Verst av alt? sier RT-delen. – Nei du, verst av alt er det å bli ignorert, se det som det er. Verst av alt er det å ikke få et ord tilbake, det vil si et standardsvar.

Men hallo, akkurat det trenger ikke å fortsette, tenker jeg. Ikke hvis du har talent og lærer å gi det lille ekstra.

Som sist jeg ble refusert, har jeg et eksemsår over det som i håndspåing kalles SKRIVELINJEN. Nå har det dannet seg en glinsende sprekk. Nøyaktig på linjen. Sprekken gjør linjen dypere. Jeg skriver altså dypere av å såres i skrivingen, men det er bra, det er utmerket. De skjærer meg dypere, helt gratis – de som tror at mitt manus ikke er verd et kløyva ord.

Svien står fint til svien fra avslagene. En svie i hånden, en svie i brystet. Sårene på kroppen – de understreker sårene som ikke vil ut av øynene som tårer, ikke ut av munnen som skrik og forbannelser, sårene som bare blør sakte og kontrollert ut av pennen. For å være metaforisk. Og det skal man ikke, det får man ikke. Så da kan man, da får man. For livet er et metafor.

– Livet er dikt og forbannet løgn, sier RT-delen og lirer av seg noen strofer:

livet er

– en refusjon

– et metafor

– et dikt

om sår

56 sår fikk jeg på et år

– samlet på dem

bladde i dem

stokket dem

delte dem ut

la kabal

slo meg selv ned i støvlene

livet er

– et metafor

– et dikt

– en refusjon

– døden er dets bror

Tre av 1000 kommer inn på Cappelen. På mindre forlag er det kanskje 10, men ikke bli optimistisk, før du har sett hvem som utgis, for passer du inn der:

80 prosent er unge damer, 10 prosent er unge menn. Og verst av alt, det som antas er gjerne krim og feelgood, pluss tynne anemiske manus som ikke tas inn for å leses – men for å få priser, prosa som er så elendig at noen redaktører tror det er kunst. Og da sier det seg selv, at menn på 45-50-60-70 som skriver i en annen stil ligger tynt an. Hva slags håp har de? Ikke er de kvinner, ikke er de under 45, ikke skriver de det som selger. Hva slags håp er det de går og knuger på, tar opp av lommen, og prøver å tyde skriften på? Hva slags håp er det?

Et annet ord for løgn?

Jeg vet ikke.

Hva står det skrevet på håpet til disse håpløse menn som har skrevet og holdt sitt staminaflagg oppe fra før de unge debutantene var påtenkt?

– Håpet dreper, sier RT. Jeg rister på hodet:

– Kjør på, står det på lappen, havet forandrer langsomt berget.

– Hørt om dynamitt? sier de utålmodige.

– Ja, nå snakker vi, roper Murakami, – jeg pleier å si at bare fokus kan sprenge berget.