Første gang i Fredrikstad (2022)
2.5. kl. 11.01. Leilighetshotell.
Står her med en liten presskanne kaffe, tar en slurk, varmen brer seg i brystet, smaken sitter i munnhulen mens jeg skriver, vinduene går helt ned til gulvet, ser gaten to etasjer under gjennom det tynne gardinstoffet.
Hva er stemningen tro?
Usikker. Har liksom ikke vært i kontakt med byen. Vi kom i mørket, parkerte ved sykehuset der K skal jobbe. Gikk forbi en park med paviljong og en kirke med langt kirkeskip og metallplater med dyreformene skåret ut. Gatene var underlige tomme, akkurat som de hule statuene. Alt virket velordnet og oversiktlig, som var man inne. I gangen luktet det av svært billig parfyme eller barbervann (fotnote: gulvsåpe). Stålheisen med skittent, grått teppe luktet vondt og ubestemmelig. Rommet derimot var fint og litt minimalistisk. Et lavt avlangt bastbord, en toseter i lysebrun skai og spisebordet jeg står og skriver ved. Soverommet lå på ank bak to skyvedører.
Stemninger ja – det er noe som er, og ikke er.
Ikke ulikt luften som innrammer alt.
Kanskje er det stemningene som former tingene, ikke omvendt.
Hvis du tenker det, nærmer du deg stemningenes plan.
Ok, jeg skal tenke det.
Det rødlige bygget nærmest heter TELEFONGÅRDEN. Vinduene er plastret med skittenhvite persienner og gardiner, det gir et gammelt og forlatt uttrykk.
3.5. kl. 9.15.
Ja, da var den dagen unnagjort. Det gikk greit, selv om det satt en smerte langt inne, og jeg gikk blindt rundt i byen, all fokus gikk til å holde nede uroen. Utsikt samme gate som i går. Litt forandret, men i et rom fra før jorden ble til – før det faste fantes rommet.
Nå sitter jeg utenfor Kaffebrenneriet.
OK å sitte i solen med det lille lette tastaturet i fanget. Bokstavene ble slitt bort etter et par måneder – så jeg tegnet på nye med hvit tusj. Burde sitte på kafe hver dag, med de løse tastene i fanget, med laptopen på bordet, det gir en følelse av frihet, som å skrive for hånd; bare at mediet er mindre i veien – for pennen har det med å legger seg i mellom, hånden vil helst klusse og gjøre rasende tegn. Bedre å la fingrene pirke i tastebrettet — som smiler sort til meg, med håndskrevne hvite bokstaver på tennene.
Sitter og hører folk snakke, folk på rundt regnet 70. Føler meg snart som dem, eldre enn meg selv. Men hva sier folkene?
– Så stekte jeg meg to vafflær om kvelden, etc., etc., etc., – var i søpla to-tre gangeeeer.
Det er damen med kort grålig hår som snakker. Mannen stikker inn korte uhørlige setninger. Hun virker piff, han virker puff, fri for luft, klemt flat, som så mange menn fra min alder og oppover. Hun drar samtalen slik en hest drar en avsporet togvogn.
Det føles som om noen stirrer på meg ovenfra. Jeg ser opp.
Solen stirrer tilbake.
