Når du er over 60 kan du endelig slappe av

21.5. kl. 10.38. 2022.  60 år og det haster. Det meste haster i den alderen bortsett fra en ting:

Aldring.

På en annen side har det meste hastet såpass lenge, at det er for sent. Som Virginia Ironside sa i No I Don´t Want to Join a Book Club:

– Når du er over 60 kan du endelig slappe av.

Hurra, det er for sent, du trenger ikke å stresse mer, nå kan du ha det så bra du kan – jippi, toget er gått, det er stengetid, lykkestjernene blinker i taket, drikk ut ditt glass, gå hjem – gå hjem, gå hjem!

For, ikke sant … hva betyr ambisjoner og suksess når det koster den lille tiden en 60-åring har igjen? 

– Men hallo, sa du, min eneste kollega i det ubetalte skriveyrket, – den teorien kan du bare glemme, du slo ut med armen, veltet kaffeplanten, – vi kommer ikke under den paraplyen.

– Ikke?

– Nei, nei, nei, du ristet på hodet så kinnene vinglet, – vi har ikke råd til å hvile på laurbærene, herregud, er du blitt senil? Det er siste innspurt nå, har du glemt planen? Du grep tak i luften med nevene og ropte: – Vi skal samle alt vi har igjen, ALT!

– Vil du ha en kopp kaffe?

Du strøk deg over den svette skallen, som engang myldret av krøller, og sa med sprukken stemme:

– Har du vann?

Jeg fylte Farris i et glass. Dråpene hoppet lekent og vektløst på overflaten. En traff meg i øyet, sved, og delte deg i to like. Du har lagt på deg, de hvite skjorteflakene henger ut, men i det nygamle ansiktet, ser jeg deg enda som ung gutt, vi skrev dada-dikt, vi løp om kapp med automatisk skrift, vi kastet lapper opp i luften og puslet dem sammen til sanger om kjærlighet og død. Vi skrev som om vi skulle bli legender neste uke, vi skrev hver dag i 40 år. Men nå satser vi alt på et nytt prosjekt. Vi kaller det Siste halmstrå.

– Den jerndamen som du snakker om, Ironside … Du vet at hun hadde en … million lesere. Du dumpet ned i stolen, svelget en pille, og rapte høyt og sårt. – Hvor mange har vi? hva rimer på vi? ti?

Jeg trakk på skuldrene og viste til en forskning som gikk på at det var to ting de døende angret mest på.

– Å så vi er der nå, sa du, – ok, kom med det, men skyndt deg, du så på det gamle ipod-uret ditt. Jeg visste hva som hastet.

– Vet du hva som var angrepunkt nummer en? sa jeg.

Du smilte trett: – At de ikke hadde lagt seg ned før tiden?

– Nei.

– At de ikke gikk fra kona?

– Ha-ha, nesten. Flere forslag?

– Nei, du stirret på meg med runde utålmodige øyne, øyne som stod og spant og ville bort, – spytt ut.

– Det de angret mest på var at de hadde jobbet for mye.

– Og punkt to?

– At de ikke hadde fulgt den drømmen de hadde, jeg smilte brydd, det lød litt amerikansk egentlig.

– Aha … Du reiste deg mer med armene enn med bena. Gikk til vinduet, så ned i den oppgravde hagen og snudde deg med et glimt av jord og gravemaskiner i øynene:

– Jeg må jobbe dag og natt for ta igjen min drøm.

Poenget er, tenker jeg mens jeg skriver dette i en større bok – at alt det jeg ikke har prestert, det står og venter på meg i bakhagen. Jeg kan jo ikke bare la de upresterte arbeidene ligge der ute, jeg må jo stikke hodet ut og lire av meg en takketale:

– Hei, dere mesterverk som ikke er prestert. Beklager, men jeg fikk dere altså ikke til, så gå til ro, vær så snill, ikke grav dere ned i depresjon. Husk at vi har prøvd, og det er det viktigste.

Kan man si det?

Eller skal man si til de som ligger mellom alt det uskrevne der ute – de bøkene man faktisk har klart å skrive:

– Hør på meg, dere som jeg har prestert å få ferdig, men ikke har prestert å … få ut. Jeg har en nyhet … Vi skal sitte bak 60-årslinjen og vente.

– Vente på … hva? stønner de ignorerte romanene i munnen på hverandre, jeg ser det nå, de lider, jeg ser redigeringsarr fra perm til perm, å, mine stakkars håpefulle, en skyld stikker i meg, burde jeg gjort mer for å få dem ut?

– Nei, altså, vi venter på at tiden skal komme til oss, sier jeg. – Vi har jo kjørt vårt eget løp, vi var raskere en tiden, milevis foran tiden, ikke sant? Vi venter på tidevannet. Og tidevannsstrømmene skal dra oss ut … ut på et udødelig hav. Nå, hva sier dere til det?

Jeg lytter.

Ikke en lyd, bare en lukt av oppgravd jord og knuste kloakkrør. En skrivetåke har lagt seg over hagen.

Jo, det ser jeg for meg her, etter at alt er forbi:

Takketaler til dine upresterte verk. Oppskrudde pep-talker til de du faktisk har prestert å skrive bra nok. Også, vente, ta skrittet ut av TIL og inn i HER. Knytte en snor rundt pekefingeren, med en lapp der det står HUSK. Husk at du er 60.

– Er du klar for Skrivebrakka nå? sa du.

Jeg ville bare riste på hodet, men nikket omsider. Vi møtes i dress hver dag i Siste Halmstrå, et lite uthus i skogen. Der skal vi skrive hver vår sistebok. Det er annekset til et hus som forsvant sporløst, kanskje plukket ned, mye omreisende pøbel i området, men leien er desto lavere.

Jeg hev på meg jakken etter min døde fars døde venn, Pedro, cordfløyel, sort og tung som knakingen fra ravneskrik.

– Uansett, sa jeg mens vi snublet ned trappen, – så må du ikke stå med pliktpistolen mot hodet. Skriv naturlig. Skriv som du spiser, gråter, ler, barberer deg, hva som helst.

Det røk over tretoppene da vi nærmet oss, jeg tråkket på en kvist som smalt så tørt at jeg stivnet.

– Rene rifleskuddet, sa du, – det spøker i skogen.

Så gikk vi under de siste granene og var fremme, vi trengte ikke å låse opp døren for å gå inn.

Det var bare en askehaug igjen av Halmstrået.

– Det blir sol, sa du, og vi satte oss på trammen og begynte å skrive. Et brus steg over skogen og snart ramlet det ned over oss, manna fra himmelen. Tidenes vannfall.