Det var i de tider jeg oppsøkte forlag med et manus i min koffert

Oslo, 13.11. kl. 16. 35. Oslo, 13.11. kl. 16. 35. 

Hvis du ikke blir misforstått er det noe galt med det du skriver.

Den tanken kom når jeg skummet diktmanuset som skulle til Oktober og Cappelen Damm. Bladde i manuset mens jeg spiste lasagne på et veggissted i Kristian IVs gate. Diktene lå i to mapper med gjennomsiktig ansikt og blå rygg, de to unge bak disken var like pregløse som mappene og lasagnen.

Gikk opp den trange trappen til Oktober. Passerte vinduene med rødt glass i hjørnene. Det knirket i trinnene, det knirket i knærne, tenkte på alderen, var det for sent? 14 år siden jeg begynte å skrive på fulltid. Om 14 år hvor er jeg da, på vei opp samme trapp, eller under gresset? Nei, det er negativt. Bråstoppet ved glassveggen til forlaget. Men ingen kom, så jeg stakk foten inn. En ung, litt butt dame gikk forbi de hyggelige, brune, firkantede sofaene og kom smilende i mot meg.

– Jeg skal levere noen dikt til vurdering.

Hun smilte så mye at jeg ble nervøs. Klarte ikke å se henne i øynene, stod med profilen til og merket hvordan det kvalte gløden i henne. Jeg sa: – Kan dere sende diktene tilbake, hvis de ikke er av de 0,3 prosentene som blir antatt. De ordene hadde jeg tenkt ut opp trappen.

– Jeg skal notere meg det, sa hun og smilte igjen.

Et behagelig sted, slo det meg, der kunne jeg tenkt meg å vanke. Underlig at et slikt fredelig lokale skal ødelegge for så mange. De to damene bak glassdørene, de var redaktører. Jeg måtte tenke på to lukkede fugler … i hver sin isterning.

– Hva tror du unge damer med barn synes om det du skriver, noterte jeg etterpå, – hvor mye har de stått på ditt sted? Fant ingen trøstende svar.

– Jeg gikk ut av slakteriet for vakre drømmer, fri for lettelsen jeg følte sist, skrev jeg i min dyre bok, og syntes det hørtes bra ut, slakteri for vakre drømmer, nå føles det litt overkill. Men overkill er ok, det er mot antydnings-trenden som herjer nå.

Brenda Ueland sier man skal skrive til noen. Som om man fortalte til et barn, hvordan holde på barnets oppmerksomhet?

– For min del vil jeg bare sitte og tenke og la fingrene holde takten, omtrent slik et smil speiler glede, et speil knuser en by, en fiolinbue stryker gjennom et kyss.

Sitter og ser gjennom notatene, i hallen ved jernbanen utenfor Flavours food Market. Her gikk jeg for mange år siden, et par timer før mitt største øyeblikk; mine første linjer med prosa. Det høye taket gjør det til et ypperlig sted å føle seg inne og ute samtidig. En hall stort nok til å romme alle tankene dine, men ikke så stor at det stikker av med dem. Som den gang da alt startet har de hengt opp engelen med ring over hodet og lang trompet. Små lys slanger seg som eføy oppover søylene.