Del 1. Den alkymistiske tiden på Fotokunstskolen (Alle fotoene fremkalt på skolen)

Det kom en ny verden til byen, den kom med nye ansikter på trærne, den kom med friskhet i luften, den frøs luktene skarpere i kantene, så de ble mer avgrensede og i seg selv – en ny verden og den het HØST, og jeg gikk gjennom den og de nye luktene under trærne i Sofienbergparken og til draget fra Freia-pipen og opp trappene til Oslo fotokunstskole vegg i vegg med maleskolen. Det var min første dag, kom sent som vanlig, en snau måned etter de andre.

Dette var i skolens spede begynnelse. Det fantes ikke mørkerom, men ryktene sa det var et under oppføring. Nå fremkalte vi negativene i en butikk i samme bygg. De beste klipte vi ut og satte i diasrammer. Læreren lyste dem opp på et stort lerret, og vi – vi følte vi var akkurat der vi skulle være. Ja, vi hadde sluttet å vente – så oppslukt var vi av alt vi lærte, tror jeg – da den kom; den store dagen.

Et kopirom og et våtrom stod klart. 

Det var den første spiren til et mørkerom med rekker av forstørrere; Leitz, Leica, Durst, Keiser og alt snadder du kan tenke deg. 

Men dette var den første gylne tiden. Og på en måte var den bedre enn alt. Hvem kunne vite at det digitale ville komme og ødelegge. Men nå er vi i 1994, ikke sant, la oss snakke om her og nå da, være akkurat her og nå – da. Foto var enkelt da: Kamera, gelatin-negativer, tre kar med fremkaller, vann og fiksativ, to typer fotoark; enten plastarket glatt og dødt, eller utstillingsarket –  baryttpapiret som bulket seg og måtte klemmes i en varmepresse.

Alt første dag var jeg på plass. Tok negativene ut av diasrammene. Fordelte dem på et fotoark. La en glassplate over, belyste arket med forstørreren, la det i fremkaller og fix og skylte. Negativene var forvandlet til positiver. 

De små bildene lå som slengt på papiret de tredde frem på, som om jeg kunne riste dem av. Jeg studerte dem, hvert bilde hadde liksom en bevissthet. Som ble det sett frem. Det var konsentrasjonen fra øyet i søkeren – øyet som bestemte vinkelen på motivet. Den lille kopien av hånden med spiker i så utrolig lovende ut, fikk lyst til å blåse den opp. Fotoet var fra oppgaven "Spiker i vegg, med et ekstra objekt." Det var noe med begrensningen i oppgaven som ga fokus – en liten ramme som hindret min fantasi i å løpe løpsk. Så hva gjorde jeg?

Jeg hamret en spiker tvers gjennom hånden.

Alt for oppgaven, kunne jeg sagt. Men alt har sin forklaring, har det ikke ...

Det begynte med Fotostatkopimaskinen på Tegnerforbundet der jeg jobbet. Den store klumpete maskinen ble et viktig redskap i mange oppgaver. Det så likevel ikke så spennende ut, det som jeg stod ute i høstkulden og fotograferte – en fotostatkopi av min hånd med spiker i. Men fotografiet – et medie med kun to dimensjoner – innførte en tredje. Et objekt som var kunstig og flatt i vår verden, ble organisk og fikk dybde i den flate verden.

Så nå var jeg i gang, jeg var klar, toget som alt hadde god fart, kunne ikke stoppes, det var bare foto for meg, i stedet for dikt/dagbok/tegnebok, skrev jeg blenderåpninger og ideer til bedre bilder. Men hva kunne slå mitt første bilde "Hånd med spiker," hva kunne slå mitt andre som het "Rom?" Jeg var best i klassen, men jeg hadde bakgrunn fra tusjtegninger og maleri og hadde sett på kunst siden jeg kunne gå, de andre ville snart fatte det, en og en ville løse koden. Før det måtte jeg ta et skritt videre. Ja, men det var forskjell på foto og male- og tegnekunst, Jamsid, vår iranske lærer, sa det enkelt og dypt:

– Det er fotografisk, sa han og pekte på et foto tatt av Verena Vinkelmann: Et butikkvindu med regnvann som rant og en dame med våt frakk og hatt, man så strukturene i hatten, man så speilingen i vinduet.

– Det er fotografi, sa Jamsid stille. Jeg ser han for meg nå, den lille kraftige mannen som alltid gikk i konservativt sort, når han ikke gikk i en fargesprakende ullgenser som den kvelden. – Alderdommen tar fra oss fargene, sa han, – jeg stjeler dem tilbake, men foto, det er svart/hvitt, det er uten tid, han så ut vinduet som tenkte han å fly, en bastant fugl uten vinger. – Et knips og den fysiske verden er frosset inn i evigheten. Fotografi, det er nå, nå, nå, men jeg– Han smalt hendene sammen, med en tørr og gammel lyd. – Jeg er en tidsinnstilt bombe … 

Vi skulle snart forstå hva han mente med det.

Jeg og Marit var de første som kom på kveldene. Vi satt ved det lange bordet på pauserommet med en dør ut til den gamle trappen fra en helt annen tid. Utenfor stod Freiafabrikken med sin rykende pekefinger. Luften smakte karamell, Caravelle, og brent vanilje, Den gode vilje. I går luktet det Non-Stop-drops og brent søt finer. Jeg pratet i vei om blenderåpninger og lukkertider, til de første elevene tumlet inn. Aller sist kom Jamsid.

Han gikk samlet med den brede lett krummede nesen, viktig i hele sitt vesen, men Marit sa han hang etter jentene, stod litt for tett i mørkerommet, senere ble han sammen med P på 24 år, selv om han var gift. Avgangsbildet hennes var et selvportrett der hun satt naken med sprikende ben, hun skjulte ansiktet i hånden. Nå gikk han i en sort høyhalset, det hvite håret stod høyere enn himmelen, ikke en bar flekk. Han satt stille og stappet pipen – så tåkela han rommet med Borkum Riff og fotofilosofi, før han slo ut asken og klargjorde punkt for punkt så vi forstod. Han stappet seg en ny pipe. Lyste opp smilet med en fyrstikk og sa:

– Jeg kan dø når som helst. Han lente seg litt skrått tilbake og pattet i vei.

– Det kan alle, mumlet jeg. Bestemte meg tidlig for å la ordene slippe ut før sjenansen myrdet dem. Det hadde jeg ikke gjort siden jeg spilte full to måneder i strekk i tredje gym. Han så på meg. Det fløy et nesten edelt drag over det gråbleke fjeset:

– Jeg har en alien i årene, hvis den kommer til hjertet, PAFF, han slo ut med hånden.

– Blodpropp? sa Marit.

– Jeg er en tidsinnstilt bombe.

Det ble stille, så fylte han igjen rommet med fotoprat og Borkum Riff. En nesten ram vaniljelukt fra Freiapipen og Jamsidpipen satt i nesen selv i mørkerommet med sine alkymistiske odører. Jeg belyste et lite ark med et foto av Øyvind med paraply.  Mange modeller stivnet liksom til som et bilde før bildet ble tatt. Men her satt han som han skulle, Øyvind. Kassett-nøkkelknippet han hadde i munnen, ble uskarpt av vinden. Bildet var til oppgaven " Musikk". 

Fortsetter neste uke ...