Del 2. Den ville tiden på Oslo Fotokunstskole (Bildene ble fremkalt på skolen). (Beklager selvportrettene, men jeg hadde ikke andre modeller).
Utrivelsen av Jamsid
Vi var var alt kommet godt i gang. Det var andre halvdel av skoleåret. Læreren, Jamsid, stod der og smilte tilfreds over oss som hang der med vårt på veggen. Jeg var ikke en del av oss, kom rett fra Arendal og Trine. Da åpnet døren seg fra maleskolen vegg i vegg.
Ut kom en som tok rommet før han tredde inn. Han var en av de med dette lyset på seg som økte jo flere som hørte, en av de som snakker uten rom for samtale, og du kan ikke be han stoppe, for det er et raseri der, det er gjemt bak talestrømmen, og han holder deg fast med det – for bak raseriet som du vagt kan ane ligger hans brennende livskraft, libidoen, energien, vitaliteten, joda, jeg kjente det igjen, jeg så det hos min far, hos min beste kamerat, og et par andre, både kvinner og menn.
Det var rektor Emil som kom, en israeler med kort krusete hår og picassoøyne som var ville og bulende. Han var en kunstner i det meste, bare ikke i selve saken, maleriene hans virket flate. Men han hadde da gode sider. Den peneste jenta på maleskolen, som han var sammen med, sa at han var en helt annen, mykere utgave, på tomannshånd. Og energien hans og hva han utrettet med de to skolene var imponerende. Han hadde stamina, han hadde evnen til å gjøre tanker om til virkelighet.
Rektor stilte seg foran veggen tapetsert med ukens oppgaver, stirret på hvert bilde etter tur, så begynte han fra venstre mot høyre:
– Det der er noe dritt, du ser det, ikke sant? han så på Jamsid med utspilte øyne. – Og det er jo dritt, og det er dritt. Dritt, dritt, dritt. Amatørfoto. Det kan du kaste. Og det der, hveste han, – det er ikke verd den søppelkassa. Han rev av et bilde, et grått portrett av damen til asiaten. – Kontraster, komposisjoner, dybde! Spyttet sto i en sky. – HAR DERE IKKE LÆRT NOEN TING!
Jamsid smilte og nikket megetsigende under hele denne seansen. Nå gikk han langsomt og sikkert ut. Rommet var enda fylt av trykket fra rektoren. – Da tar vi en kaffepause. Han gikk inn på pauserommet og lukket merkelig nok døren bak seg. Vi så han ikke igjen den kvelden, ikke neste heller.
Jamsid kom aldri tilbake.
Og der gikk skillelinjen. Det gamle, som hadde et lys i seg, tonet ut, det nye, med sitt mørke, tonet inn, det gamle søkte dypere inn, det nye søkte ironi, distanse, det nye var som Emil, det prøvde å være som de og de og de, uten å se seg selv i speilet.
– En god fotograf elsker speil, sa Jamsid en av de siste gangene, – ta bilder i et speil, se hvem som står bak deg.
Han var en fantastisk lærer og grunnen var ikke de lange kompliserte utlegningene, eller alt vi faktisk lærte, nei, på godt og vondt var det lidenskapen som brant i det han sa, den hevet ham over andre, og senket ham på et nivå lavere enn læreryrket, skal jeg tro på ryktene fra et par av jentene. Men det er vann som har rent forbi nå.
Hvordan det endte og hvordan det var
To år på skolen med Emil Fedida og alle de unge jentene, medgangen, og så, motgangen, det jeg fryktet skjedde: De unge jentene kom inn på høyskolene, jeg fikk avslag, rektoren mistet troen på meg.
Men det første året var den beste tiden i mitt liv. Den fallende solen fylte pauserommet, ser jeg for meg, sammen med duften av nedbrent godtebutikk fra Freia-skorsteinen, og lukten av kaffe og røyk fra oss som så på negativer og kontaktkopier, og til sist de ferske fotoene – ofte dårlige og flate med drittkjedelige kontraster, men av og til, av og til fikk bildene en sverting i det sorte og en overgang til det hvite, som gjorde dem til mer enn papir belyst av en forstørrer. Vi, eller ofte bare meg når det ble sent, bladde i bunker med Life-magasiner med store fotografier å bade øynene i, og så var det tilbake til det røde lyset, time etter time, hele natten om så det gjaldt.
