Da jeg bodde på Ulvegjelet i Mandal

Memoarnovellen som ble valgt ut til å bli med i Riss, temaet var "råte."

Alt tok så lang tid da jeg var ung.

Gitaren kunne mangle
en streng i årevis

En tom tannkrem, en manglende tannbørste
tok en evighet å
erstatte.
Jeg bodde med Bjørn og søsteren.

Hun lå i sengen min.

Jeg lå på stuegulvet.

Han lå i sofaen.


Vi var ivrige fiskere, men vi orket ikke å tilberede. Bjørn la en pose med taretorsk i fotenden av madrassen min,
etter en uke måtte han
kaste posen som visstnok lakk.
Vi hadde en stor torsk i en
gryte i trappen
hele sommeren.

Vi kalte den bare for Vakttorsken. Det holdt venner og fiender unna og oss innendørs.

Før luften ble mettet av bedervet fisk, lå det en eim av sårsaft og salver i stua , luften var tykk av slagg og støv, det ga en undervannsfølelse når solen brøt inn. Jeg gikk rundt med plastposer i stedet for sko, for lite hud på føttene og for mye åpent kjøtt. Den fuktige luften og livet i Mandal angrep huden. Poser var forresten bra til alt; til å ha føtter i, tegnesaker i, fangst i. Oppvasken stod i måneder, men vi kokte Joikakaker rett i boksen, – stjålen frukt, smaker best, sa jeg, og slafser i meg saus og kaker, Joikaboksen kom fra et innbrudd i en butikk uten alarm, det lå stabler med både øl- og Joikakasser på kjøkkenet. Bare å ta for seg. Bak alt lå en lukt som vi kalte Spøkelsessvette, vi hadde sporet en ånd i huset. Men dette var i vår. Nå lurte sommeren rundt hjørnet, nå kunne jeg kaste posene. Jeg gikk med sko uten lisser.

Dagen etter at Bjørn minnet meg på stanken av råtten fisk som tiltrakk fluer og veps, våknet jeg av en underlig drøm: Bjørn og jeg var tre fiskere paralysert av en stor fisk som lå på en seng, det ubehagelige var at jeg ikke visste hvem av oss som var tredjemann, det grenset til galskap, hva om vi delte på den tredje fiskeren? nei, det fikk jeg frysninger av.

Verre ble det når Bjørns søster slo døren i veggen med et smell. Mitt maleri av en hjemsøkt kirkegård ramlet over meg. Det hang i skråtaket. Oljemaleriet var inspirert av en tur på Mandal kirkegård, i månelyset inviterte vi ånder til en spiritistisk seanse.

– Vet dere hva dere gjorde i natt, sa Gro med sin monotone stemme, – jeg trodde ikke mine egne ører, hun sniffet i luften med hoppbakkenesen sin, – det stinker fiskelik enda!

– Hva mener du? Trettheten og den trykkende undervannstemningen … det var så vanskelig å reise seg. En panikk begynte å krype i brystet mitt. – Vi gjorde ingenting, vi soooov.

– Det var ikke normalt. Hei, Bjørn, du må våkne.

Bjørn vippet opp den lange kroppen: – Jeg skrev 40 A-4 sider på boka i natt.

Han bladde opp sidene med skrift like stotrende og krokete som stemmen hans.

– Hva gjorde vi? sa jeg.

– Dere snakket i søvne.

– Ok.

– Men det var ikke det verste.

– Neivel, hva var det verste? Prøvde å tre på meg de fillete trusene under dyna.

– Jeg synes det er skremmende å være her. Dere mister taket, kan dere ikke merke det? Etter det der med Wiccabrettet, så–

– Kom til saken, vi snakket i søvne, ok. Hva gjør det?

– Men det var jo mer …

– Mer enn å snakke i søvne? mumlet Bjørn. Han rettet ut en krokete sneip og tente den.

– Dere snakket med hverandre. Og det var som om noen snakket gjennom dere, og de var onde.

Jeg avbrøt tausheten til Gro, og til Bjørn som ellers snakket i et sett, når han ikke stanset munnen sin med energisk skrift. Jeg fortalte om drømmen med de tre fiskerne. Bjørn sa han hadde drømt om en stor fisk og én fisker. Gro slo opp vinduene og sa at det ble fire fiskere til sammen.

– Fem for mye, sa Bjørn og begynte å skrive.

Neste dag begynte ting å skje:

Noe stort begynte å røre seg bak veggen, den gamle trebente edderkoppen som fulgte oss 5 mil dukket opp, det egyptiske askebegeret satte i gang med å skrape igjen, og vi mente å tyde korte ord i krasingen, hat, drepe de andre, mamma, sorg, hevn, avvisning, jeg prøvde å le, – det er bare vårt ubevisste, sa jeg, – det er ikke ord, men så begynte lampen som hang midt i vinduet å blinke og vi slo opp i morseheftet og fant en sammenheng. Gro og Bjørn flyktet til familien. Jeg hadde ingen å dra til.

Om natten gikk jeg ned trappen i den sjelløse lukten av tomt hus. Det var en underlig stillhet. Mer enn stille på en måte. Som en spent strikk – et meter langt innpust før et skrik.