Babels tårn. Del 2. Hvor høyt er manustårnet i år?

 Slik ble del 1 avsluttet i forrige uke: 

Du står litt og peser med fingrene på håndtaket til min halvåpne dør og sier:

– Morgenene er verst, Ato, de er så tunge at jeg snart ikke vet om jeg kommer meg opp på to. I går måtte jeg krabbe ut på badet før jeg kom meg opp i vertikalen. Du slår deg på låret. – Disse bena, de svikter meg … Du ser opp og smiler stivt og vinnende, som om alt er en spøk, men øynene fornekter deg.

Del 2. Skrivebroderskapet.

– Jeg trodde det var hviledag i dag, jeg ser ut det blinde vinduet og biter meg i underleppen, – men heldigvis er K og rir, sier jeg til det stumme vinduet, – hun mener jeg skriver bort den tiden jeg har igjen å leve. Og nå skal jeg fortelle deg noe som jeg har ventet med, fordi … fordi du ikke vil synes noe om det … Jeg vender meg mot deg, men klarer ikke å møte det ærlige blå blikket ditt.

– Du kan fortelle alt til meg, sier du og viser håndflatene, ser et glimt av den dype vonde skrivelinjen i venstre hånd, før jeg sier det jeg har holdt inne så lenge:

– Jeg har lovet å legge ambisjonene på hylla, om Siste Halmstrå blir refusert.

– Og det vil si?

– Bare skrive som hobby, og slutte å trykke opp nye bøker hvert år.

– For dyrt?

– Ja, og bokkassene tar all plassen i bodene. Alle de bøkene som ingen vil ha, de jager oss snart ut av huset … Så etter Siste Halmstrå … jeg puster ut fem kubikkmeter komprimert luft, – så ser jeg ikke noe vei videre …

Jeg har dumpet ned i stolen. Mageknipen griper tak i meg – selv griper jeg fyllepennen og klusser tåpelige fjes i en blokk. Føler skyggen din, før jeg merker hva som skjer. Rekker ikke å flytte meg.

Du bøyer deg og griper tak i skulderen min. Så klemmer du til.

Jeg biter i meg smerten. Hånden åpner seg på sukkerklype-maner … Pennen ruller over bordet og treffer gulvet med gullsplitten først, blekket spruter, der gikk 2000 kroner.

– Du trenger ikke å legge deg i kisten før du er skutt, sier du.

– Ok … jeg gjør en grimase, – kan du slippe skulderen.

– Hvilken skulder?

– Min.

– Å ja visst, du løsner grepet og ler asosialt.

Men hvorfor si du? Fra nå bruker jeg navnet ditt, John, amerikansk/italienske foreldre, mor som stakk til Chicago da du var fire, far som lå lavt for folk fra samme by, til han forsvant sporløst. Det kan jeg vel skrive uten at du blir sår.

– Noen damer tiltrekkes av alkiser, sier du, sier han, sier John, – og noen tiltrekkes av mislykkede kunstnere, jeg vil ikke snakke for deg, men …

Jeg løfter hånden i en gest som sier: hold nå munn ditt fjols.

– Men jeg skal si deg en ting, sier John, så å si i munnen på hånden min, – når alkisene blir tørrlagt, vet du hva damene deres gjør?

– Spretter champagnen?

– Ha-ha, morsomt, nei, nei, nei, de stikker. Og når refusantene blir forfattere, hva skjer?

­ – Du mener at damene deres drar?

– Ja, det tipper jeg, om det ikke er ekte kjærlighet … Han stirrer glassaktig i luften. – Noen ganger tror jeg at det er det som holder meg nede.

– At Lisa kan finne på å gå hvis du­ …

– Ja, hvor mange er det som vil ha en mann på 62, som veier det dobbelte?

– 124?

– Snart.

Jeg sier han holder seg godt, og nevner blogginnlegget mitt om tårnet med manuser som blir refusert. Han løfter en finger og ser ned i gulvet.

– Greit, sier han endelig, – løypa er lagt for dagens program. 

– Ok?

– Vi skal helle kaldt vann i blodet på hverandre – statistikk, rene konkrete fakta. Og så, få hodet over vann igjen.

– Jeg drømte at jeg klatrer på en skyskraper, sier jeg, – men det var en over meg, vet du hvem?

– Broren din, skyggen?

– Nei.

– Et monster?

– Det var deg, du var bare noen meter fra toppen, men der oppe var det ingen vinduer, ingen gesimser, det går ikke, sa du, og så løsnet du på snoren vi hang i, og vi falt kontrollert men veldig fort, jeg var hysterisk redd for å treffe noe

– Ja, der har vi det, John rister på hodet, – der har du skyggen din, angsten for å lykkes. Jeg vet hva du må, amigo. Du må finne nye veier. Han trommer et kremmerhus av fingre i brystet. – Og-det-gjelder-meg-også.

– Men hva slags veier har vi da? Alle forlagene kniper igjen. Bare 1 av 333 kommer inn på Cappelen, og de andre er ikke særlig bedre. Tenk på den stabelen av manuser da.

– Ikke sant, han ser ned, ser opp. Regner liksom i luften, tegner med fingeren. – 333 manuser på kanskje 333 sider i snitt, det blir et høøøyt tårn.

– Mm, og bare ett av disse bli antatt, bare ett …

– La meg regne, Ato, min venn …

Han reiser seg og går frem og tilbake, reolene vugger, jeg holder på kaffekoppen. – Hvis hvert manus inkludert plast/papirmappene er fem centimeter høye, blir dette 5 cm x 333 … et tårn på 16.65 meter. Nøyaktig.

– Såpass …

– Og bare de øverste fem centimeterne kommer inn. Han setter det blå blikket i de brune øynene i meg. – Til nå har du vært i 16.60-gruppen. Han ser opp i luften, smiler stivt, men drømmende. – Men ikke i den ene meteren. Den meteren som får uttalelse. Du har vært i alle meterne som ikke får. Han fyrer av en pekefinger mot tinningen. – Og det samme gjelder meg.

– Det siste tallet jeg hørte for Cappelen var 1700 manus i året.

John slår opp på mobilen og nikker: – 6000 manus sendes til forlagene hvert år, han tar seg til pannen, – du kan stable dem og få et tårn på ... hvor mange meter …

– Nei, vet ikke … jeg er ikke så god i hoderegning.

– Du får nesten tre Oslo Plaza-bygg oppå hverandre.

– Hva!

– Et manustårn på 300 meter.

– Shit, jeg blir svimmel av å tenke på det.

– Og skal du skrive noe som ikke kunne vært uskrevet, da kan du glemme de fleste forlagene, de er så A4, at du aner ikke. De følger bestemors oppskrift på hva som er gode bøker og hva som selger.

Jeg rister på hodet: – Det må da være en liten promille, en liten tusendels millimeters med øye på gløtt for noe annet, det er jeg ganske sikker på … Men når jeg ser på de norske forfatteren som kommer ut …

– Ja ...

– Nei, altså, når jeg ser for meg det tårnet på 300 meter, som de debutantene er plukket fra … hva skal jeg si … er de bleke bøkene virkelig toppen av en så imponerende høyde?

Han klapper i de bastante hendene så hjertet mitt hopper over to slag.

– Da tar vi fatt på skrivingen, en, to, tre, kom igjen, uno, due, tre! Force!

Jeg hører noe bak meg, og snur meg mot det blinde vinduet som langsomt … langsomt begynner å sne … jeg løfter den ødelagte pennen fra gulvet.