Babels tårn. Del 1. Skrive-samarbeidet.

24.11. kl. 11.08. Formen er igjen sjaber, kvalm og rapete og slapp i dag. Men mindre øm i magen, så det kan man jo juble for, om man orker å heve armen og stemmen. Prøver å forandre på kostholdet. En og en halv daddel i stedet for en sjokoladebit. Like mye sukker i, men greit nok, 69 gram sukker i 100 gram daddel. Nå åpnet jeg en øko-pose fra Helios, med "skånsomt plukkede og varsomt tørkede dadler," men de er rynkete og tørre som gamle jomfruer, spiser bare en halv som tidligere i dag, jeg er en halving. På nettet sier de at havregrøt som jeg har spist i ti år er farligere for hjertet en både junkfood og kaker, ikke rart jeg føler meg dårlig …

Ja, ja, i dag er det hviledag, og det kan jeg faktisk ta alvorlig, ikke jobbe mer enn det jeg har lyst til, lyst er stikkordet, skrive om det jeg liker, kun redigere hvis det gir glede.

En mørk skrekk hviler over meg – og vil inn i tankene og følelsene. Angsten for å bli syk og dø følger meg som en sort, logrende hund

Så skjærer en sylskarp kniv gjennom søndagsmorgenen:

Det ringer på. Jeg skvetter uforholdsmessig mye, føles som håret jeg har mistet på armene reiser seg, spooky følelse, ser på armene, ingen hår, løper ned trappen, snubler i Banjo, den uler som har den fått dørklokken i halsen. Hvem fanken kan det være så tidlig? også på en søndag, dette fyller meg med stygge anelser.

Løfter persiennen i gangvinduet, kikker ut, og hjertet raser i vei, der står en stor skikkelse som føles truende ... før jeg ser hvem det er … Det er ingen andre enn deg. Du løfter armen, trykker inn knappen, og starter et nytt helvete av ringing og bjeffing i gangen. Var det i dag? klarer jeg å tenke, før det går opp for meg at det er hver dag. Tok det ikke alvorlig da du sa det i går. Etter at skrivebrakka brant ned, holdt vi oss lenge til en gang i uken, men det ble fort til to og tre. Og nå er vi der vi slapp, tenkt det: Skrivemøte hver dag. – På mitt lille skriverom? sa jeg, – det er jo galskap. – Det skal være galskap, sa du, – om vi skal komme noen vei.

Jeg trodde jeg hadde stamina, men din utholdenhet grenser til selvskading. Nei, jeg må si i fra, hver dag hos meg går ikke. Like før jeg gir opp alt nå, så enkelt, så vanskelig; som et selvmord. Meditasjonen gikk dårlig i dag, lå bare og tenkte på hvor håpløst det er å komme noen vei, ikke bare for meg, men for nesten alle. Hva nå om ingen forlag ville ha mitt siste halmstrå, romanen Farvel Verden og God Jul, hva om de ikke sender et personlig ord, som i de siste 13 årene, hva da? Ja hva da, når bibliotekordningen nuller oss, og avisene sier konsekvent nei til all indie-publikasjon, hva da, hva da? det lå jeg og tenkte og klarte ikke å la vær å identifiser meg med tankene, klarte ikke å bare høre på tankene, nyte lyden av tankene, som regnet mot et blikktak, lyden av røk fra en pipe i drømmeland. Nope.

Nei, nei, nei, ikke i dag, tenker jeg, ikke på hviledagen, vær så snill. Men du står der ute like bestemt som en gravstøtte, den korpulente kroppen gjør denne ventingen til noe evig og det skremmer meg.

Jeg lukker opp og møtes av en vegg av tannpasta og barberkrem og hvitløk, og noe medisinsk. Du har på deg dress slik avtalen er, den fillete notisboken henger serviettaktig ut av brystlommen. Men jeg står i feil antrekk; joggebukse og lag på lag med fleece i frykt for en kulde som ikke kom, ryggen er et svaberg av salt svette og kleber seg til skjorten. Jeg løper opp, hekter ut den lyse SAND-dressjakken fra skapet, rekker å tråkke på meg de lyse buksene, før du får tråkket den tunge kroppen opp trappen. Jeg har installert en ekstra lenestol på mitt trange skriverom. Det lave bordet – som var lesset med bøker som jeg skrev av litt her, litt der, Auster, Singer, Espedal – er nakent og ventende.

Du står litt og peser med fingrene på håndtaket til min halvåpne dør og sier:

– Morgenene er verst, Ato, de er så tunge at jeg snart ikke vet om jeg kommer meg opp på to. I går måtte jeg krabbe ut på badet før jeg kom meg opp i vertikalen. Du slår deg på låret. – Disse bena, de svikter meg … Du ser opp og smiler stivt og vinnende, som om alt er en spøk, men øynene fornekter deg.